1914
Krigsutbruddet førte til at det oppstod matpanikk hos store deler av befolkningen. De næringsdrivende benyttet seg i stor utstrekning av dette til å skru opp vareprisene. Det offentlige måtte gripe inn med regulerende bestemmelser. En provisorisk anordning av 4. august 1914 og en ny lov av 18. august samme år gav myndighetene adgang til å fastsette maksimalpriser, og Statens provianteringskommission ble opprettet.

1917
I tilknytning til en ny lov om regulering av vareprisene ble Statens prisdirektorat opprettet 21. juli 1917. Drammens borgermester Hans Johnsen Gurstad ble Norges første prisdirektør. Ved starten bestod den samlede staben av ni personer. Antallet steg raskt til 31, men sank så gradvis etter hvert som forholdene ble mer normale etter krigens slutt. Fra utbruddet av annen verdenskrig og gjennom mesteparten av etterkrigstiden har det stort sett vært ca. 100 ansatte i sentralenheten i pris- og konkurranseetaten.

1918
Norsk Pristidende ble utgitt før første gang 9. januar 1918. Det skulle være et offisielt organ for kunngjøring av maksimalpriser og andre bestemmelser om prisregulering. Utgivelsen var lenge meget hyppig, med et nytt nummer omtrent hver uke, og store deler av næringslivet hadde plikt til å abonnere på bladet. Abonnementsplikten opphørte først i 1954. Siste nummer av Pristidende forelå ved utgangen av 1993. Denne publikasjonen gir et detaljert innblikk i et prisregulert samfunn gjennom et trekvart århundre.

 
1920
Wilhelm Lauritz Thagaard tok plass i sjefsstolen for å lede pris- og konkurranseetaten gjennom 40 år. Han satte dype spor etter seg og ble i 1961 hedret med Borgerdådsmedaljen i gull. Dette året kom det en ny lovbestemmelse om at monopol- og storbedrifter av enhver art samt alle slags sammenslutninger, avtaler og andre ordninger mellom næringsdrivende som hadde innskrenkninger i den frie konkurranse som formål, skulle meldes til Statens prisdirektorat og føres inn i et offentlig register, Kartellregisteret. Allerede året etter var 418 sammenslutninger, 51 avtaler og 56 storbedrifter registrert i direktoratet. Næringslivets plikt til å bidra til å holde Kartellregisteret oppdatert opphørte ikke før konkurranseloven av 1993 trådte i kraft. Ved avviklingen pr. 1. januar 1994 inneholdt registeret 194 sammenslutninger, 66 avtaler og 159 storbedrifter.

1926
Stortinget vedtok 12. mars 1926 en ny lov om kontroll med konkurranseinnskrenkninger og prismisbruk (trustloven), og Statens prisdirektorat skiftet navn til Trustkontrollkontoret. Trustloven gjaldt frem til 1. januar 1954.

1936
Trustkontrollkontoret flyttet inn i nybygget ved siden av Oslo rådhus, Hieronymus Heyerdahls gate 1, og der har pris- og konkurransemyndighetene hatt sine kontorlokaler i alle år senere, med panoramautsikt over Rådhusplassen mot Akershus festning, Oslofjorden og i våre dager Aker Brygge.

1939
Utbruddet av annen verdenskrig gav støtet til en omlegging og skjerping av kontroll- og reguleringsvirksomheten. Myndighetene iverksatte prisstopp, og Trustkontrollkontoret fikk utvidede fullmakter.

 
1940
Administrasjonsrådet fastla et nytt rettsgrunnlag for prisreguleringen. Trustkontrollkontoret ble omdannet og omdøpt til Prisdirektoratet.

 
1945
En provisorisk anordning av 8. mai 1945 trådte i kraft umiddelbart som grunnlag for kontroll- og reguleringsvirksomheten.

 
1946
Prisdirektoratets distriktskontorer ble opprettet, med ni distrikter og etter hvert ca. 80 ansatte. De overtok de funksjoner fylkesmennene hadde hatt på regulerings- og kontrollområdet under og etter krigen.

 
1947
En midlertidig prislov ble gitt av Stortinget 30. juni 1947.

 
1948
Ved håndhevingsloven (lov om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o.a.) av 9. juli 1948 ble det opprettet særskilte organer til å føre kontroll med at prisforskriftene ble overholdt. Denne loven gjaldt helt frem til utgangen av 1993. Det ble opprettet et eget administrativt organ, Statens pris- og rasjoneringsinspeksjon, med hovedkontor i Oslo og en rekke distriktskontorer rundt om i landet. Etaten hadde på sitt høyeste ca. 170 ansatte.

 
1953
Den midlertidige prisloven av 1947 ble avløst av en permanent prislov av 26. juni 1953 (lov om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold), som trådte i kraft fra 1. januar 1954. Egil Bakke, Norges siste prisdirektør og første konkurransedirektør, skrev ved Prisdirektoratets 75-årsjubileum at det stormet rundt direktoratet i 1940-årene og tidlig i 1950-årene og at prislovens tilblivelse skjedde under en voldsom kamp. 

 
1954
Ved iverksettelsen av prisloven fra 1. januar 1954 ble det opprettet et nytt organ, Prisrådet, til å overta en del av saksområdet det tidligere Trustkontrollrådet hadde hatt, i første rekke behandlingen av boikottsaker. Prisrådet, ofte betegnet som ”et domstolliknende forvaltningsorgan”, har hatt fire høyesterettsdommere og senere en høyesterettsjustitiarius som formenn: Jørgen Berner Thrap (1954 - 1961), Otto Helgesen (1962 – 1969), Trygve Bendiksby (1970 – 1977), Carl L. Stabel (1978 – juni 1984) og Rolv E. Ryssdal (juli 1984 – 1993). Prisdirektoratet var innstillende myndighet og sekretariat. Alle sakene i Prisrådet er grundig omtalt i Pristidende. Prisrådet ble nedlagt da konkurranseloven trådte i kraft.

 
1957
En ny forskrift om leverandørreguleringer gjorde det forbudt for sammenslutninger eller grupper av leverandører å fastsette priser og avanser for videreforhandlere. En enkelt leverandør kunne fastsette veiledende videreforhandlerpriser, men ikke bindende.

1958
Prisdirektoratets distriktskontorer og Statens pris- og rasjoneringsinspeksjon ble slått sammen og omdannet til Statens pristilsyn. På dette tidspunkt hadde de to etatene til sammen ca. 190 ansatte. Senere ble antallet stillinger gradvis halvert.

 
1960
Dette året kom en viktig forskrift som forbød samarbeid mellom næringsdrivende om priser og avanser.

1961
Rolf Ingvar Semmingsen overtok som prisdirektør etter Thagaard og hadde ansvaret for virksomheten i vel 16 år. Mot slutten av året kom en ny lov som medførte at Statens pristilsyn administrativt ble underlagt Prisdirektoratet som en ytre etat, med åtte og senere ni distriktskontorer.

1967
Husleieregulering for boliger ble lovfestet. Denne loven har i senere år fått et sterkt innskrenket geografisk virkeområde og gjelder nå grovt sett bare for regulering av høyeste lovlige leie for umøblerte førkrigsboliger i Oslo og Trondheim.

1977
Charles Philipson ble landets fjerde prisdirektør. Han sluttet ved utgangen av 1982 for å tiltre som herredsrettsdommer og senere høyesterettsdommer.

1983
Egil Bakke, som var og er meget aktiv i samfunnsdebatten, ble prisdirektør og gjorde raskt Prisdirektoratet godt synlig i mediene. Han ledet etaten i tolv år og ble derfor også landets første konkurransedirektør.

1985
Prisdirektoratet og Statens pristilsyn fikk i oppdrag å håndheve den nye kredittkjøpsloven med tilhørende forskrifter. Dessuten skulle Pristilsynet medvirke blant annet ved håndhevingen av markedsføringsloven.

1988
Prisloven fikk en ny paragraf om kontroll av bedriftserverv. Prisrådet kunne nå blant annet forby slike oppkjøp eller påby salg av aksjer eller andeler, dersom overdragelsen ”vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen og dette vil være til skade for allmenne interesser”.

1990
Et utvalg, med advokat Anders Chr. Stray Ryssdal som formann, ble oppnevnt til å utrede en ny pris- og konkurranselovgivning.

1991
Ryssdal-utvalgets utredning (NOU 1991: 27 Konkurranse for effektiv ressursbruk) munnet ut i et forslag til to nye lover til avløsning av prisloven av 1953, en alminnelig lov om konkurranse i ervervsvirksomhet og en særlov med hjemmel til generell prisregulering ved fare for uvanlige endringer i prisnivået. Det ble foreslått å opprette en ny etat, Konkurransetilsynet, til avløsning av Prisdirektoratet og Statens pristilsyn. Utvalget gikk også inn for et eget styre for tilsynet og en egen nemnd til å behandle klager over enkeltvedtak.

1993
I motsetning til prisloven av 1953, ble konkurranseloven og pristiltaksloven vedtatt av Stortinget uten ”voldsom kamp”. Regjeringen og stortingsflertallet fulgte ikke opp lovutvalgets forslag om klagenemnd og eget styre for Konkurransetilsynet. Politisk samordning, ledelse og kontroll, herunder klagesaksbehandling, skulle fremdeles ivaretas av det overordnede departement. Ved årsskiftet opphørte Prisdirektoratet, Statens pristilsyn og Prisrådet.

1994
Lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) og lov 11. juni 1993 nr. 66 om pristiltak trådte i kraft 1. januar 1994, og Konkurransetilsynet kom i virksomhet, med sentralenheten i Oslo og åtte regionkontorer ”arvet” etter Statens pristilsyn.

1995
Professor Einar Hope overtok våren 1995 som konkurransedirektør etter at Egil Bakke ble pensjonist.

1996
Med Administrasjonsdepartementet og Utenriksdepartementet som samarbeidspartnere arrangerte Konkurransetilsynet i juni 1996 en stor internasjonal konferanse med deltakelse av eksperter fra alle verdensdeler: «Competition Policies for an Integrated World Economy». Oslo-konferansen ble en suksess og ble fulgt opp to år senere med «The Second Oslo Competition Conference»: «Foundations of Competition Policy Analysis».

1998
Vinteren 1998 kom Konkurransetilsynet ut på verdensveven med sin egen hjemmeside på Internett, med kraftpriser som største trekkplaster.

1999
Einar Hope vendte tilbake til forskningsmiljøet i Bergen og Knut Eggum Johansen tiltrådte i april som ny konkurransedirektør. Omtrent samtidig begynte Konkurransetilsynet kontinuerlig å legge ut vedtak, avgjørelser og uttalelser på Internett. Alle saker fra og med 1998 kom med.
Samme året ble en veteran blant de ansatte, Bjørg Hansen, dekorert med Kongens fortjenstmedalje i sølv etter å ha arbeidet i pris- og konkurranseetaten i 50 år, åtte måneder og 22 dager.

2000
Professor Hans Petter Graver ble i statsråd 24. november 2000 oppnevnt til å lede et utvalg som skulle gjennomgå norsk konkurranselovgivning og innen 1. november 2002 fremme forslag om et nytt lovverk på området. For Konkurransetilsynet ble ”omstilling” et stikkord etter at statsråd Jørgen Kosmo 13. september 2000 informerte om at tilsynets regionapparat skulle avvikles. Stortingsflertallet sluttet seg til  Regjeringens innstilling, som var innarbeidet i forslaget til statsbudsjett for 2001. Beslutningen rammet ca. 50 personer, mer enn en tredjedel av de ansatte. Omstillingsprosessen preget etatens virksomhet frem til sommeren 2001.

2001
Parallelt med avviklingen av regionapparatet gjennomførte Konkurransetilsynet en omorganisering av etaten, for å effektivisere organisasjonen og tilpasse den til å takle nye utfordringer. Fra 1. april 2001 opphørte regionkontorene som faglige enheter i tilsynet. Omstillingsenheter ble opprettholdt ut året. Overgangen til ny organisasjonsstruktur, med blant annet to markedsavdelinger og en etterforskningsavdeling, skjedde formelt fra 1. juni.

2002
Konkurransetilsynet lanserte nye internettsider 28. august 2002. Nettstedet ble både i 2003 og i 2004 rangert blant de ti beste statlige nettsteder, og våren 2003 gikk Konkurransetilsynet helt til topps i en omfattende sammenligning av kvaliteten på denne tjenesten hos 495 offentlige etater.

2003
Konkurranselovutvalget, ledet av professor Graver, overleverte 9. april 2003 til arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman en utredning (NOU 2003:12) med forslag til ny konkurranselov. Utvalget foreslo blant annet forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt, meldeplikt for fusjoner og oppkjøp av en viss størrelse, bestemmelser om lempning av straffansvar og adgang for Konkurransetilsynet til å kunne ilegge sivilrettslige bøter for lovbrudd. Utvalget foreslo også at en uavhengig nemnd skulle behandle klager på tilsynets vedtak. Regjeringen fulgte opp utredningen i Ot.prp. nr. 6, som ble lagt frem 10. oktober 2003. Også en annen sak kom i fokus dette året. Regjeringen presenterte 24. januar 2003 St.meld. nr. 17 "Om statlige tilsyn". En av konklusjonene i meldingen var at Konkurransetilsynet skulle lokaliseres til Bergen. Etter et turbulent halvår med opphetet debatt i massemediene besluttet Stortinget 6. juni 2003 at flyttingen skulle gjennomføres og være fullført i løpet av 2006. I begynnelsen av september hadde konkurransedirektør Knut Eggum Johansen æren av å ta imot kolleger fra 24 europeiske land og representanter fra Europakommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan til et to dagers møte i Oslo i regi av ECA (European Competition Authorities). ECA ble opprettet i 2001 som et internasjonalt nettverk for samarbeid og diskusjon om konkurransepolitikk.

2004
Den nye konkurranseloven ble sanksjonert av Kronprinsregenten i statsråd 5. mars 2004, etter vedtak i Odelstinget 26. februar. Det ble ikke flertall for en ordning med en uavhengig klageinstans, som Graver-utvalget hadde foreslått. Loven trådte i kraft 1. mai 2004. Fra samme tidspunkt ble et antall forskrifter om prisopplysning overført fra konkurranseloven til markedsføringsloven, med Forbrukerombudet som tilsynsinstans. Svenske og norske konkurransemyndigheter fikk fra 15. februar 2004 mulighet til å samarbeide tettere. Sverige sluttet seg da til en avtale om utveksling av konfidensiell informasjon om fusjoner, karteller og misbruk av dominerende stilling. Norge hadde tre år tidligere inngått en slik avtale med Danmark og Island. Konkurransetilsynet hadde de første fire medarbeiderne på plass i midlertidige kontorer i Strandgaten 209 i Bergen 3. mai 2004. Fire uker senere, 1. juni, var det offisiell åpning av tilsynets permanente lokaler i Telegrafbygningen midt i byens sentrum. I første omgang var bemanningen seks personer, men antallet økte til ca. 20 i løpet av året, organisert i en egen markedsavdeling. Senere foregikk en gradvis opptrapping av virksomheten i Bergen, parallelt med en tilsvarende nedbygging i Oslo. Interessen for ledige stillinger var stor, med opptil 340 søkere på én stilling. I november presenterte Konkurransetilsynet et fyldig jubileumsskrift som ledd i markeringen av etatens 10-årsjubileum. Samtidig lanserte tilsynet en årlig pris til beste masteroppgave innen konkurranserett og konkurranseøkonomi for studenter i rettsvitenskap og samfunnsøkonomi. I Bergen ble ytterligere to tiltak igangsatt av tilsynet for å styrke og videreutvikle fagmiljøene: Regelmessige møter i Konkurranserettsforum og Konkurranseøkonomisk forum, med eksterne og interne foredragsholdere og med invitasjon til utenforstående til å delta.

2005
Stortinget vedtok 2. desember 2004 visse endringer i konkurranseloven, med virkning fra 1. januar 2005. I tillegg til en del redaksjonelle endringer ble det blant annet tatt inn en bestemmelse som gav Konkurransetilsynet mulighet for å ilegge overtredelsesgebyr til sammenslutninger av foretak. En ny EØS-konkurranselov trådte i kraft 19. mai 2005 og erstattet en lov med samme navn fra 1992. Loven gir Konkurransetilsynet rett til å håndheve EØS-avtalens forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av dominerende stilling i saker hvor samhandelen mellom Norge og andre EØS-land kan være påvirket. I statsråd 4. februar 2005 ble Knut Eggum Johansen beskikket som direktør for Konkurransetilsynet for seks nye år frem til 1. april 2011. To uker senere la Regjeringen frem en stortingsmelding om konkurransepolitikk. Med virkning fra 21. mars 2005 ble sekretariatet til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) lagt inn under Konkurransetilsynet. KOFA-sekretariatet hadde 1. mars flyttet inn i ledige kontorlokaler hos tilsynet i Oslo. I 2006 flyttet sekretariatet igjen - nå til Bergen.

2006
Etter en kontinuerlig flytteprosess i nærmere to og et halvt år var hele ledergruppen i Konkurransetilsynet samlet i Bergen fra 1. september 2006. Den siste markedsavdelingen i Oslo ble avviklet og ansvarsområdene fordelt på to markedsavdelinger i Bergen. Ved årets utgang hadde nærmere 90 personer sitt arbeidssted i Bergen. Noen få ansatte var igjen i Oslo på midlertidig basis. Undersøkelser utført av MMI i 2004 og vinteren 2006 viser at Konkurransetilsynet har et godt omdømme. I den siste undersøkelsen mente hele 9 av 10 at tilsynets arbeid er viktig for samfunnet.

2011
Christine Meyer tiltrådte som konkurransedirektør 1. april 2011 etter Knut Eggum Johansen. Stillingen som konkurransedirektør er en åremålsstilling med en periode på seks år.

Tre epoker i etterkrigstiden
Pris- og konkurransepolitikken i Norge i tiden etter at forholdene stabiliserte seg etter annen verdenskrig kan naturlig deles opp i tre deler:

• I perioden 1954 – 1971, spesielt på 1960-tallet, var hovedformålet med pris- og konkurransepolitikken å effektivisere konkurransen.
• Av retningslinjene for perioden 1972 – 1980 fremgår det klart at hovedoppgaven var å medvirke til å få prisutviklingen under bedre kontroll.
• Fra og med 1981 har de politiske myndigheter igjen lagt hovedvekten på at etaten skal bidra til effektiv konkurranse i næringslivet.

Les også "Glimt fra Prisdirektoratets historie 1917 - 1992" (pdf).