I en bredt anlagt kronikk i Bergens Tidende 21. april spør samfunnsgeograf Thor Egil Braadland om vi har behov for Konkurransetilsynet. Ifølge Braadland har Konkurransetilsynet en ullen lov å håndheve, noe som illustreres av at tilsynet nylig tapte en ressurskrevende sak mot Tine i Oslo tingrett. Braadland mener at i stedet for å fokusere på bleke kopi-oster og at forbrukerne skal ha stor valgfrihet mellom usunne supper, burde konkurransemyndighetene være opptatt av de store spørsmålene. Han stiller også spørsmålet om Konkurransetilsynet har en rolle å spille i forhold til de store næringspolitiske utfordringene i Norge, definert som det å utvikle nye arbeidsplasser og skape innovative bedrifter på samme tid som vi kan håndtere klimaproblemene.

I likhet med de fleste moderne land verden over har Norge en konkurranselov og et tilsyn som skal håndheve denne. Konkurransepolitikken består av tre hovedpilarer: kontrollen med fusjoner og oppkjøp, forbudet mot misbruk av dominerende stilling og forbudet mot samarbeid som begrenser konkurransen. Formålet med loven er å sikre samfunnsøkonomisk effektivitet og at hensynet til forbrukerne blir spesielt ivaretatt. Effektiv konkurranse skal sikre forbrukerne varer og tjenester av god kvalitet til lave priser.

Det kan synes som om Braadland prøver å gi inntrykk av at Norge har en spesiell ullen konkurranselov som er kokt i hop av Høyre og Frp en sen nattetime. Sannheten er at Norge fikk en ny og moderne konkurranselov i 2004 etter en grundig utredning og behandling i Stortinget. Den norske konkurranseloven tilsvarer for alle praktiske formål konkurranselovgivningen som gjelder i EU/EØS.

Braadland spør om vi i det hele tatt trenger Konkurransetilsynet. Jeg antar at spørsmålet er retorisk, men la oss for sikkerhets skyld tenke et øyeblikk på hva som hadde skjedd dersom Konkurransetilsynet og konkurranseloven ikke fantes. Det ville da være fritt fram for monopolisering av alle næringer. Bedrifter kunne uhemmet og ustraffet samarbeide om priser og leveringsvilkår, og dominerende bedrifter kunne benytte sin markedsmakt til å hemme konkurransen ytterligere. Det skal ikke stor fantasi til å forestille seg konsekvensene av dette. Norske forbrukere ville blitt møtt med fantasipriser, dårlig service, ingen innovasjon og et elendig kvalitetstilbud på de fleste områder. Dette ville satt hele det norske velferdsnivået i fare. En slik utvikling ville i første omgang medføre en gigantisk overføring fra forbrukerne til næringslivet. I neste omgang ville også næringslivet tape, ettersom de ville miste hele sin konkurransekraft på internasjonale markeder. Grunnen er at konkurranse er en viktig drivkraft for bedrifter til å drive kostnadseffektivt. Selve eksistensen av konkurranseloven og Konkurransetilsynet, samt Konkurransetilsynets håndheving av loven, er en garanti for at dette ikke skjer.

Dette illustrerer også konkurransepolitikkens helt sentrale rolle både for positiv næringsutvikling og for håndtering av klimaproblemene vi står overfor. Bedrifter som ikke er utsatt for konkurranse, blir lite kostnadseffektive og mindre innovative. Effektiv konkurranse i alle markeder (også for oster og supper) er en viktig driver for innovasjon og næringsutvikling ettersom ikke-innovative bedrifter ikke vil overleve i markedet. På samme måte vil konkurransepolitikken legge premissene for at klimapolitikken også blir effektiv. Dersom miljøpolitikken er riktig innrettet, vil konkurransen motivere bedriftene til å ta i bruk miljøeffektiv teknologi. Hvis de ikke gjør det, vil de få betydelig høyere kostnader enn sine konkurrenter og dermed tape i konkurransen.

Dette innlegget ble trykket i Bergens Tidende 25. april 2009.