1 Innledning
Norsk konkurranselovgivning består av konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler. Formålet med konkurranseloven er effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom virksom konkurranse. Konkurransemyndighetene i Norge er Kongen, departementet og Konkurransetilsynet. Tilsynet forestår det daglige arbeidet med saker etter konkurranseloven og skal føre tilsyn med konkurransen i de ulike markedene. En av tilsynets oppgaver etter konkurranseloven er å foreta nødvendige inngrep mot bedriftserverv, herunder fusjoner.

EØS-avtalens konkurranseregler overvåkes av EU-kommisjonen og av EFTA Surveillance Authority, eller ESA. EØS-avtalens konkurranseregler og konkurranseloven har parallell anvendelse dersom forholdet har virkning i Norge og samhandelen påvirkes. Imidlertid har EØS-avtalens bestemmelser forrang når det er konflikt mellom forbudene i den norske loven og unntak fra forbudene i EØS-reglene. Et forhold være forbudt etter EØS-reglene selv om det faller utenfor de norske forbudene. Dette innebærer at næringsdrivende må forholde seg til både nasjonale og overnasjonale konkurransemyndigheter. Det er fastsatt egne bestemmelser som regulerer hvorvidt det er Konkurransetilsynet, ESA eller EU-kommisjonen som kan vurdere fusjoner mellom to eller flere selskaper.

Finansnæringens struktur har over lengere tid vært gjenstand for debatt. Dette skyldes både endringer innad i næringen og endringer i omkringliggende faktorer av betydning for næringen. Forsikringsselskaper og banker beveger seg inn på hverandres tradisjonelle markeder, og flere selskaper har signalisert ønske om å slå seg sammen. Drømmer om mer slagkraftige norske enheter presenteres med jevne mellomrom, og gis stor plass i media. Ofte er det luftslott. Det er grunn til å tro at konsentrasjon mot færre og større enheter i finansnæringen fortsetter. Selskaper som driver virksomhet i andre land kan komme til å etablere seg her i landet. Jeg forventer at slik etablering i første omgang vil foregå gjennom erverv av eksisterende virksomheter i Norge. Bestemmelsene om bedriftserverv og fusjonskontroll i konkurransereglene er viktige rammebetingelser for finansnæringen.

I det følgende vil jeg gjøre rede for hvordan Konkurransetilsynet vurderer en fusjon etter konkurranseloven. Videre vil jeg forklare forholdet mellom konkurranselovens bestemmelse og EØS-avtalens bestemmelse om fusjonskontroll. Jeg vil forsøke å knytte fremstillingen til spesielle forhold ved og aktørene i finansnæringen.

2 Det relevante markedet
Konkurransetilsynet gjennomfører en samfunnsøkonomisk vurdering av fusjoner som behandles etter konkurranseloven. Det er da nødvendig å avgrense analysen utfra hvor fusjonen har virkning. På konkurransefaglig terminologi kalles denne avgrensningen for "det relevante markedet". Det relevante markedet avgrenses utfra etterspørrernes muligheter til å kjøpe det samme eller tilsvarende produkter fra andre tilbydere. Dette påvirkes både av egenskaper ved produktene og av geografiske markedsforhold. Av denne grunn har det relevante markedet både en produktdimensjon og en geografisk dimensjon.

Det relevante produktmarkedet inkluderer de varer og tjenester kjøperen anser som substituerbare med hensyn til dekning av et bestemt behov. Substituerbarhet betyr i hvilken grad etterspørrerne kan velge mellom ulike produktvarianter for å tilfredsstille det samme, underliggende behovet. Substituerbarheten kan anslås ved krysspriselastisiteter som angir i hvilken grad en konsument, for sin behovstilfredsstillelse, vil gå over til å etterspørre andre produkter dersom prisen på et produkt øker. Dette vil særlig avhenge av produktenes egenskaper, bruksområder og priser.

Det relevante geografiske markedet omfatter det geografiske området hvor etterspørrerne i det relevante produktmarkedet foretar sine innkjøp av finanstjenester. Normalt er transportkostnader den faktoren som har stør