I forbrukerrapporten 07/2009 skriver Gro Tvedt Anderssen om konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet. Flere av hennes forslag og kommentarer berører konkurranseloven og Konkurransetilsynets håndheving av denne. Vi vil derfor knytte noen kommentarer til artikkelen.

Effektiv konkurranse i dagligvaremarkedene er helt avgjørende for å sikre forbrukernes interesser. Konkurranse mellom leverandører om å få levere til kjedene, og konkurranse mellom dagligvarekjedene om forbrukernes gunst, er en forutsetning for å få et godt vareutvalg til lave priser. Formålet med konkurranseloven er nettopp å fremme konkurransen, til beste for forbrukerne. Anderssen stiller spørsmål ved om loven og håndhevingen av denne verner godt nok om forbrukernes interesser, og foreslår ytterligere tiltak for å bedre situasjonen. Vi vil være de første til å omfavne tiltak som gir bedre konkurranse til beste for forbrukerne, og det er positivt at Forbrukerrådet interesserer seg for dette. Når det er sagt, er det svært viktig at tiltak som gjennomføres er innrettet slik at de har den ønskede effekten. Spørsmålet er om de tiltakene Anderssen foreslår vil skape en bedre situasjon for forbrukerne.

Rabatter, bonuser og hylleplassbetaling – skadelig for forbrukerne?
Konkurranseloven forbyr atferd som skader konkurransen. I noen tilfeller er det lett å avgjøre at en atferd er konkurranseskadelig. Dersom for eksempel dagligvarekjedene samarbeider om butikkprisene, er det åpenbart at konkurransen elimineres og at forbrukerne må betale en høyere pris. Derfor er slike priskarteller forbudt.

For andre handlinger kan det imidlertid være vanskelig å trekke et generelt skille mellom det som er bra for konkurransen, og det som skader konkurransen – det kan være nødvendig å vurdere atferden helt konkret i den enkelte situasjonen. Rabatter og bonuser i avtaler mellom leverandører og dagligvarekjeder er eksempler på avtalevilkår som kan virke konkurranseskadelig, men som også kan fremme konkurranse og effektivitet. Her reises det i alle fall to viktige spørsmål. Det ene omhandler rabattenes form, det andre omhandler hvorvidt rabattene skal være hemmelige eller ikke.

Et eksempel på en utbredt rabattform er varelinjerabatter. Dette er en rabatt som trekkes fra listeprisen på en vare. Kombinasjonen av listepriser som er like for alle kjedene, og varelinjerabatter som forhandles med hver enkelt kjede, skiller seg ikke vesentlig fra å forhandle direkte om nettopriser. Gjennom forhandlinger med leverandørene om varelinjerabatter, kan kjedene benytte konkurransen mellom leverandører til å presse ned nettoprisene. Normalt vil dette føre til en tøffere priskonkurranse i detaljleddet, og føre til lavere priser for forbrukerne.

Hylleplassbetaling er et annet eksempel. Dersom hylleplassbetaling benyttes av en dominerende leverandør til å betale for at en konkurrent stenges ute fra kjedene, er dette klart konkurranseskadelig – og forbudt. Men også hylleplassbetaling kan være positivt – for mindre produsenter, og for forbrukerne. Tenk for eksempel på en leverandør med et nytt produkt, som leverandøren selv har utviklet og vet har et stort salgspotensial – men hvor det er vanskelig å få overbevist kjedene om dette. Kjedene tilbys stadig en rekke nye produkter fra ulike leverandører, slik at det er krevende å vurdere hvert enkelt av disse. Hvis leverandøren er villig til å betale en fast sum for å få være plassert i kjeden, uavhengig av hvor godt salget går, er dette et sterkt og troverdig signal om at leverandøren har tro på produktet, og er villig til å bære en del av risikoen dersom lanseringen skulle slå feil. Slik kan det bli mer attraktivt for kjeden å ta inn produktet.

Anderssen legger til grunn at det alltid er de store leverandørene som tjener på hylleplassbetaling, at de små taper, og at forbrukerne betaler regningen i form av dårligere utvalg og høyere priser. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvorfor kjedene skulle lage et slikt system hvis en mindre leverandør tilbyr et produkt som kjeden vet den kan tjene på å selge. Dersom kjeden ønsker å holde en leverandør ute kan den gjøre det – helt uten bruk av hylleplassbetaling. Forbud mot hylleplassbetaling løser derfor ikke problemer knyttet til markedsmakt hos kjeder eller leverandører i konsentrerte markeder.

Kan hemmelighold være bra?
Det er lett å forstå Anderssen og Forbrukerrådets skepsis mot hemmeligholdet i bransjen. I mange sammenhenger vil økt informasjon være til forbrukernes beste. Det er likevel grunn til å advare mot et generelt krav om åpenhet i forbindelse med priser, rabatter og andre forretningsbetingelser. Det har tidligere vist seg at krav om åpenhet om priser kan virke i en helt annen retning. Et eksempel fra Danmark er illustrerende. På 1990-tallet undersøkte danske konkurransemyndigheter sementmarkedene, og kom til at konkurransen var for dårlig. For å styrke konkurransen offentliggjorde myndighetene informasjon om bedriftsspesifikke transaksjonspriser for noen former for sement. Dessverre ble resultatet et annet enn forventet: Etter at påbudet ble gjennomført, steg prisene med 15-20 prosent i løpet av mindre enn seks måneder. Forklaringen var at prisinformasjonen gjorde det lettere for produsentene å samordne sine priser, og dermed heve dem. Er det vel gjennomtenkt å foreslå økt åpenhet om priser og betingelser mellom kjede og leverandør i dagligvaremarkedet, når utfallet kan bli svekket konkurranse og prisøkninger?

Konkurransen i meierimarkedet – flere aktører gir mer konkurranse
Anderssen mener Tinesaken viser at konkurranseloven og tilsynet ikke verner godt nok om forbrukerinteressene. ”Når en produsent kan skyve en annen ut av markedet ved å betale store summer til de store kjedene, er det forbrukerne som taper i form av dårligere utvalg”, skriver Anderssen. At betaling for å stenge ute konkurrenter går utover forbrukerne er det ingen tvil om. Realiteten er imidlertid også at hvis en dominerende bedrift gjør dette, så er det i strid med konkurranseloven. I Tine-saken kom tingretten til at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at dette hadde skjedd. Tilsynet er uenig i denne bevisvurderingen, og har anket saken videre til lagmannsretten. Uansett utfall av ankesaken står det fast at tilsynet ila Tine et overtredelsesgebyr, og at produktene fra Tines konkurrent, Synnøve Finden, ble tatt inn igjen – bl.a. som følge av tilsynets etterforskning av forholdet.

Anderssens og Forbrukerrådets skepsis mot Remas eventuelle planer om å starte et eget meieri er vanskelig å forstå. Markedet er sterkt konsentrert på leverandørsiden, der Tine møter begrenset konkurranse fra Synnøve Finden og Q-meieriene. Dette er en markedsstruktur hvor det er nærliggende å tro at etablering av eget meieri og egne merkevarer fra Remas side vil styrke konkurransen heller enn å svekke den.

Høye priser og dårlig utvalg
På ett punkt er det lett å være enig med Forbrukerrådet: Norske forbrukere har det dårligste utvalget av matvarer i Norden, og møter de høyeste prisene. Dette er bl.a. dokumentert i en rapport fra de nordiske konkurransetilsyn i 2005. Fokus på økt konkurranse både på leverandørledd og detaljledd kan bidra til økt kostnadseffektivitet og et bedre tilbud til forbrukerne. Den vesentligste årsaken til de høye prisene er imidlertid ikke bruken av rabatter, bonuser og hylleplassbetaling, eller manglende åpenhet om dette. Heller ikke utstrakt bruk av egne merkevarer (og en eventuell kryssubsidiering til fordel for disse) kan være en forklaring, siden Norge ligger på bunnen i Europa mht. andel egne merkevarer. Den viktigste forklaringen på høye priser i matmarkedene er det norske importvernet for landbruksprodukter. Hvis man ønsker at norske priser og bredde i utvalg skal komme på nivå med resten av Europa kommer man ikke utenom å se nærmere på importvernet.

Innlegget sto på trykk i Forbukerrapporten nr. 10/2009