Vi må fly mye mer, heter det i et tankevekkende innlegg i Dagens Næringsliv 9. januar 2008. Professor ved BI, og tidligere leder av regjeringens lavutslippsutvalg, Jørgen Randers, foreslår innføring av en obligatorisk flyseteavgift og at man bruker midlene til å bygge anlegg for CO2-fangst og lagringsanlegg på verdens kullkraftverk.  Randers foreslår konkret en klimaavgift på 100 kroner per passasjer per time man flyr. Da vil folk vil kunne fly så mye de vil med god samvittighet.

På samme dag går fredsprisvinner Rajendra Pachauri og miljøvernminister Erik Solheim ut i media og sier at flyselskapene og flyprodusentene må ta ansvar for klimautslippene. Løsningen på klimautslippene fra luftfarten er, ifølge disse to, ikke å hindre folk i å fly, men at flyselskapene tar i bruk mer miljøvennlig teknologi.

Konkurransetilsynet har lenge vært opptatt av konkurransen i flymarkedet. Mange  mener faktisk at tilsynet har gjort en for god jobb på dette området. Flyprisene i Norge har blitt betydelig lavere de siste årene, for lave vil noen si. Lavere flypriser fører til at folk flyr  mer og miljøkonsekvensene blir større. Slik sett kan det synes som om en effektiv konkurransepolitikk overfor luftfarten undergraver regjeringens miljømålsettinger om å redusere CO2 utslippene. Kanskje vi i stedet bør legge konkurransepolitikken død og tillate monopolisering?  Det vi vet om monopoler et at de setter høye priser, og da er jo problemet løst, eller?

Spørsmålet er altså om miljø- og konkurransepolitikk er to politikkområder som er så grunnleggende i strid med hverandre at man må velge det ene eller det andre? Noen mener at dersom man vil løse miljøproblemene, kan man ikke gå inn for effektiv konkurranse.  Dette resonnementet er grunnleggende feil. Sunn konkurranse er tvert i mot en forutsetning for en effektiv miljøpolitikk.

For å forstå argumentet må vi forstå hvordan bedrifter med sterk markedsmakt oppfører seg.  Monopoler har en sterk tendens til å opptre ineffektivt, de sløser og har generelt liten fokus på kostnadseffektivitet. Videre har de svake insentiver til å utvikle og ta i bruk mer effektiv teknologi. Fordelen med sterk konkurranse er at bedriftene vil ha sterk fokus på kostnadseffektivitet, og dersom de kan utvikle og ta i bruk mer effektiv teknologi vil de ha sterke insentiver til å gjøre dette.
 
Dette betyr at en effektiv  konkurransepolitikk og en riktig innrettet miljøpolitikk til sammen sikrer en effektiv miljøpolitikk. Miljøpolitikken må sørge for å begrense uønsket aktivitet, i dette tilfelle utslipp av CO2.  Aktuelle virkemidler er avgifter og kvoter. Når det er snakk om avgifter bør den imidlertid innrettes annerledes enn passasjeravgiften som Randers foreslår. En CO2-avgift innebærer at dersom flyselskapene investerer i mer miljøvennlig teknologi vil kostnadene til flyselskapet gå ned. Konkurransen på sin side sikrer at flyselskapenes insentiver til å investere i mer energieffektiv teknologi vil være sterk.

En redigert utgave av denne kronikken stod på trykk i DN 16. januar 2008.