I en artikkel i Nationen 19. mars etterlyses det et kjedetilsyn. Utgangspunktet synes å være Konkurransetilsynets overvåking av Tines marginer, og den påståtte indifferensen tilsynet viser overfor dagligvarekjedenes gjøren og laden. Kjedekritiker Espen Bogen mener dette illustrerer Konkurransetilsynets manglende dømmekraft. I samme artikkel refereres også undertegnede.

Konkurransetilsynet er opptatt av at konkurransen fungerer både mellom leverandører og kjeder. Velfungerende konkurranse på alle ledd i distribusjonskjeden er nødvendig for at konsumentene skal nyte godt av et bredt varetilbud til så lave priser som mulig. Dette arbeidet gjør tilsynet med utgangspunkt i de bestemmelser som er å finne i konkurranseloven av 1. mai 2004.

Grunnideen i moderne konkurranselovgiving er at det er konkurransen som skal beskyttes, og ikke konkurrentene. Det ligger i konkurransens natur at produsenter med dårlige produkter og høye priser skal dukke under i konkurranse med produsenter som bedre kan tilfredsstille konsumentenes behov.

Konkurranseloven har tre pilarer: to forbudsbestemmelser og fusjonskontrollen. Det første forbudet – forbudet mot konkurransebegrensende avtaler – gjelder for alle bedrifter. Det andre forbudet gjelder for dominerende bedrifter. Grovt sett er dette bedrifter med en markedsposisjon som gjør at de kan opptre uavhengig av konkurrenter og kunder – oftest med en markedsandel på mer enn 50 prosent. Til slutt har vi fusjonskontrollen som pålegger Konkurransetilsynet å gripe inn mot fusjoner som fører til redusert konkurranse.

Tine. Tine er en dominerende aktør som kontrollerer praktisk talt all melkeomsetning i Norge. Av den grunn eksisterte den såkalte etterkontrollen i regi av SLF. Denne kontrollen skulle sikre at Tine ikke overpriste melken til sine konkurrenter, slik at meieriaktører som var minst like kostnadseffektive som Tine kunne overleve i konkurransen om salg til dagligvaresektoren. Da etterkontrollen ble avviklet, ble ansvaret for denne kontrollen overført til Konkurransetilsynet for å håndheves under § 11 i konkurranseloven – forbudet mot misbruk av dominerende stilling. Dette er grunnen til at Konkurransetilsynet overvåker Tines marginer.

Kjedene. Det er fire store dagligvarekjeder i Norge. Det er lite som tilsier at noen av disse har en dominerende stilling ved at de hver for seg i stor grad kan opptre uavhengig av sine kunder og konkurrenter. Hvis en leverandør er misfornøyd med tilbudet i en kjede, kan hun bytte. Hvis vi som kunder er misfornøyde med pris og vareutvalg i en kjede, er det for de fleste av oss greit å handle andre steder. Når det er sagt, følger tilsynet kjedene med argusøyne. Vi fokuserer imidlertid ikke spesielt på kjedenes marginer, men er mer opptatt av faren for at kjedene koordinerer seg.

Bogen. Konkurransetilsynet har hatt møter med Espen Bogen. Tilsynet har vurdert Bogens påstander og funnet at de handlinger han beskriver enten ikke er i strid med konkurranseloven, ikke er skadelige for konkurransen eller er forhold som han ikke kan dokumentere. Det at kjedene eventuelt har ulike marginer på egne merkevarer og leverandørenes merkevarer er verken nok til å påstå at konkurransen blir rammet eller at konkurranseloven er overtrådt.

Nationens journalist. I intervjuet med Nationens journalist ba jeg eksplisitt om å få spørsmålene skriftlig, og jeg ga også skriftlige svar med mulighet for oppfølgingsspørsmål. Når jeg ser hvordan jeg sitert, innser jeg at selv dette ikke er tilstrekkelig. Journalisten mener for eksempel å ha fått med seg at konkurranseloven kun gjelder for dominerende bedrifter. Det er selvsagt feil. Dette viser kanskje at Konkurransetilsynet har en utfordring knyttet til å opplyse om hva konkurranseloven er og hva vi søker å få til, men det viser også at journalister har et stykke vei å gå når det gjelder å tilegne seg visse minimumskunnskaper før de spisser blyanten.

Denne kronikken ble trykket i Nationen 25. mars 2010.