Miljøvernmyndighetene har valgt å inngå avtaler om returordninger med en rekke bransjeorganisasjoner, slik at det er blitt etablert ett returselskap per bransje. Dette er blant annet gjort for elektro- og elektronikkprodukter, batterier og bildekk. Returselskapene, som eies av aktørene i bransjen, finansierer sin virksomhet ved å kreve inn et såkalt -miljøgebyr- per produktenhet, som skal dekke kostnadene ved innsamling og gjenvinning. -Miljøgebyret- utgjør en kostnad som produsentene i sin tur må finne dekning for, eventuelt gjennom økt utsalgspris.

Konkurransetilsynet har nylig utgitt en rapport om returselskaper. Vi ser to typer konkurransemessige problemer. For det første har hvert returselskap i realiteten monopol på innsamling og gjenvinning av produktene i sin bransje. Dette medfører fare for at det tas for høye miljøgebyrer, selv om avtalen med miljøvernmyndighetene er at returselskapene ikke skal utbetale utbytte. En aktør som alltid får dekket sine kostnader, vil normalt operere med høyere kostnader enn nødvendig. Konkurranse mellom returordninger ville derimot gi et press nedover på -miljøgebyret-.  
 
For det andre er det uheldig at dagens ordninger baseres på samarbeid mellom konkurrenter i en bransje. Det er riktignok ulovlig for konkurrenter å avtale hvordan -miljøgebyret- skal dekkes inn. Selv om loven ikke brytes, vil retursamarbeidet lett kunne føre til at det oppstår en samforståelse om at man øker prisene med like mye som -gebyret-. Dermed belastes forbrukeren hele kostnaden ved returordningen, i stedet for at kostnaden deles mellom forbrukere og produsenter ved at også profitten reduseres noe. I flere bransjer har det da også vært praksis å viderefakturere gebyret på egen linje på fakturaen (eks. komfyr kr 6000 + miljøgebyr kr 100).
 
Når returselskapet har dratt inn store midler, kan bransjen finne det fristende å tilbakeføre midler til produsentene fremfor å redusere -miljøgebyret-. Et returselskap kan tilbakeføre midler gjennom å påta seg oppgaver som eierne alternativt måtte betale for selv, som lobbying eller felles markedsføring om miljøvennligheten i bransjen. Miljøprofil kan være en viktig dimensjon ved konkurransen, men den forsvinner når forbrukerne tror at alle produktene er like miljøvennlige. Vi har også sett eksempler på at returselskaper betaler tilbake -overskuddslikviditet- til eierne, til tross for utbytteforbudet.

Av erfaring vet vi at det nettopp er på arenaer hvor konkurrenter møtes og utveksler informasjon om hverandres virksomhet, at prissamarbeid og andre brudd på konkurranseloven lettest etableres og opprettholdes. Konkurransetilsynet mener derfor at produktmarkedet og avfallsmarkedet må kobles fra hverandre, slik at man skaper eiermessig avstand mellom bransjen og gjenvinnerne.

For enkelte produkter kan en mulig alternativ løsning være å innføre refunderbare miljøavgifter. Avgiften betales av produsentene, og nivået bør gjenspeile den skade de ulike produktene påfører miljøet om de ikke gjenvinnes. Avgiften bør kunne refunderes til gjenvinnere som kan dokumentere at avfallet er gitt en forsvarlig behandling. Utsikten til refusjon gir avfallet en verdi, og gjenvinnere vil konkurrere om å tiltrekke seg avfall. Dette kan gjøres i form av å tilby forbrukerne en betaling (pant). Slik får også forbrukeren en økonomisk interesse av å levere avfallet i retur, ved at de som returnerer avfallet premieres i form av å få  refundert noe av miljøgebyret de betalte da de kjøpte varen. Det er i tråd med et -forurenseren betaler--prinsipp, slik en for eksempel har ved panteordningen for tomflasker. De fleste av dagens returselskaper må derimot basere seg på omfattende informasjonstiltak som appellerer til forbrukerens idealisme. Men hvorfor skulle ikke forbrukeren få en del av gevinsten når hun gjør en viktig del av jobben?

Utsiktene til fortjeneste på innsamling og gjenvinning vil oppmuntre aktører til å utvise fantasi med