Da jeg var på besøk i Berlin for en tid siden, var det særlig én attraksjon som gjorde inntrykk. Det var det Tyske Historiske Museum på Unter den Linden.
Der var det en utstilling som viste hvordan livet var på øst- og vestsiden av muren under den kalde krigen. På vestsiden var det en rivende utvikling både materielt og kulturelt. På østsiden var livet preget av rasjonering, sensurering og ensretting. I Øst-Tyskland hadde folk tilgang til å kjøpe én type bil – Trabant. Fra et reservedelssynspunkt var det sikkert effektivt. Mer alvorlig og tankevekkende var det faktum at avisstativet på østsiden bare rommet én avis.
Berlin-eksempelet illustrerer kanskje det viktigste poenget ved å ha konkurranse, nemlig retten til å velge. Når vi får lov til å velge betyr det at makten flyttes fra bedriftene (og ofte myndigheter) til oss som individer. Det betyr at bedriftene ikke lenger kan diktere hvor mye vi får lov å kjøpe og hva det skal koste. Heldigvis er det lenge siden det var nødvendig å stå i kø for å få telefonlinje av det statlige Televerket. Det er heller ikke nødvendig å starte med sparekonto i banken som toåring for å få lån i banken som voksen. Og selv om det fortsatt er vanskelig for unge å komme inn på boligmarkedet, slipper de ihvertfall å måtte ha forutseende besteforeldre som gir en medlemskap i boligbyggelaget i dåpspresang.
For oss som enkeltindivider er konkurranse positivt fordi det gjør at bedriftene kontinuerlig har et press på seg til å levere produkter til lavere priser og/eller høyere kvalitet. Ved sunn konkurranse og lave etableringsbarrierer vil eksisterende og nye bedrifter stadig søke å utvikle produktvarianter for å tekkes oss som forbrukere. Etter åpningen av telemarkedene er ikke telefon lenger et rasjonert gode.
I dag er valgets kvaler om en skal tørre å kjøpe en bestemt variant når det snart kommer en ny og forbedret modell. For bedriftene er konkurranse positivt fordi det stimulerer til høyere produktivitet og innovasjonskraft. Noen av Norges største og mest suksessfulle bedrifter er i dag nettopp innenfor bransjer som er blitt åpnet for konkurranse; luftfart, kraft, telekommunikasjon og finans.
Det betyr ikke at alt er bare fryd og gammen. Selv om makten i prinsippet er blitt flyttet fra virksomhetene til forbrukerne, er det sterke krefter som drar i retning av å innskrenke denne nyvunne muligheten. For det første ser vi tegn på at mange tiårs regulering kaster lange skygger ved at bedrifter fortsetter å samarbeide heller enn å konkurrere. Dette koster oss dyrt i form av økte priser og reduserte valgmuligheter. Vi må med andre ord ha oppmerksomhet mot, men ikke forståelse for, at det tar tid å utvikle en konkurransekultur i bransjer som ikke har tradisjon for dette. Det finnes også flere eksempler på at bedrifter faller tilbake til gamle monopoltakter. En kan for eksempel lure på om kulturen fra det gamle Televerket fortsatt lurer i skyggene når det norske telenettet stadig har kapasitetsproblemer.
Selv når markedene er åpnet for konkurranse, vil det fortsatt være en kamp å holde på den nyvunne makten for enkeltindividene. Det er nærmest naturgitt at bedrifter vil søke å skape lommer der det er mindre konkurranse. Dette kan skje gjennom at bedriftene forsøker å stenge ute eller kvitte seg med brysomme konkurrenter, gjennom at de samarbeider heller enn konkurrerer eller gjennom at de forsøker å låse kundene inne. Lykkes bedriftene med dette, betyr det at de igjen kommer i en situasjon hvor de kan diktere betingelsene, og få gode muligheter til å operere uavhengig av sine kunder og konkurrenter.
Men det er ikke bare bedriftene selv som representerer en fare for den nyvunne retten til å velge. Også myndighetene har et betydelig ansvar for å ikke gi etter for fristelsen til å regulere. I Australia gjennomførte de for noen år siden en grunnleggende gjennomgang av alle reguleringer som kunne virke forstyrrende på konkurransen. Resultatet var en betydelig sanering av regelverket og økt konkurranse.
Etter murens fall har østberlinere hatt en eventyrlig velstandsutvikling og Trabanten har avgått en stille død. Heldigvis er vi et godt stykke fra østberlinske tilstander i Norge, men vi er fremdeles et land som liker å rette opp problemer gjennom regulering og som har stor tro på store og dominerende bedrifter i offentlig så vel som privat sektor.
For å unngå at retten til å velge begrenses, er det nødvendig å fortsette avreguleringen av norsk økonomi og ha et konstant og årvåkent øye på konkurransen.
Skal hjertet banke for forbrukerne, må vi la hodet styre konkurransepolitikken.
Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 4. oktober 2011.