Christine Meyer
Konkurransedirektør Christine Meyer (Foto: Marit Hommedal)

Hold på hemmelighetene

En viktig jobb for Konkurransetilsynet er å slå ned på deling av informasjon om priser og kalkyler mellom konkurrenter. Det hjelper imidlertid lite for konkurransen hvis det er oppdragsgiver som raust deler slik informasjon.

De fleste innkjøpere synes å ha forstått at det ikke er så lurt å formidle prisinformasjon mellom konkurrenter, men det finnes unntak, blant annet hos offentlige innkjøpere. Med en offentlig sektor som årlig kjøper inn varer og tjenester for mellom 300 og 400 milliarder utgjør deling av detaljert prisinformasjon et alvorlig konkurranseproblem

Som konkurransedirektør takker jeg gjerne ja til å snakke om konkurranse og konkurranseloven i bransje- og næringslivsfora. Dette gir en fin mulighet til å spre det gode budskap om konkurransens herligheter, og ikke minst å informere om forbudet om ulovlig samarbeid i konkurranseloven. Flere ganger har jeg imidlertid blitt møtt med spørsmål om hvorfor kommuner og statlige virksomheter velger å være åpne om detaljerte priser og betingelser. «Det hjelper ikke at vi har vanntette skott mellom oss hvis informasjonen tilflyter oss fritt fra offentlige innkjøpere».

Det er åpenbart at åpenhet om enhetspriser, for eksempel pris per arbeidstime eller pris per kvadratmeter plank, er særlig problematisk å dele underveis i anbudsprosesser. Ikke bare skader det konkurransen, deling av detaljert prisinformasjon kan også være et brudd på taushetsplikten fordi det er forretningshemmeligheter.

Åpenhet om enhetspriser er imidlertid også et betydelig konkurranseproblem etter at det er avgjort hvem som vinner anbudet. I offentlige anbudskonkurranser vil det være en karensperiode, vanligvis 10 dager, fra tilbyder er valgt til kontrakten signeres. I denne perioden kan bedrifter som har tapt i konkurransen få innsyn i andres tilbud – vel å merke i de offentlige versjonene hvor forretningshemmeligheter er fjernet. Avhengig av hvor godt anbudene er «vasket» for forretningshemmeligheter, kan de offentlige versjonene fremstå alt fra fullstendig intetsigende til svært informative.

Noen bedrifter vil ønske å definere så mye som mulig som forretningshemmeligheter og da vil risikoen for at konkurransesensitiv informasjon lekker være liten. Problemet er bedrifter som har et lite bevisst forhold til hva som er og bør være forretningshemmeligheter eller bedrifter som ønsker å benytte den «lovlige» kanalen til å spre detaljert prisinformasjon. Dette betyr at hvis innkjøperne overlater til tilbyderne å avgjøre hva som er offentlig informasjon, så er faren stor for at detaljert prisinformasjon kommer i gale hender.

Det å få innsikt i konkurrentenes enhetspriser er uheldig fordi det reduserer konkurransen. Det blir lettere for konkurrentene å koordinere sine pristilbud og dermed tenderer prisene til å bli likere og høyere. Eller som en bedriftseier i en liten entreprenørbedrift uttalte: «Dette betyr at vi kan legge oss på høyere priser i fremtidige anbud». Det er kanskje fint for bedriftene som kan øke sine gevinster, men verre for offentlige oppdragsgivere som skal forvalte fellesskapets midler.

Selv etter kontrakten er signert er det en fare for at for stor åpenhet vil være skadelig for konkurransen. Flere kommuner legger for eksempel ut prislister og oppstillinger på sine intranett for å lette innkjøpene av varer og tjenester. Det de ikke tenker på er at denne informasjonen kan være gull verdt for konkurrentene.

Dessverre finnes det også eksempler på at enhetspriser lekker fra offentlige innkjøpere under forhandlingene. En bedriftsleder med erfaring fra oljebransjen sa at han var svært sjokkert over det han opplevde av informasjonsflyt fra en større statlig innkjøper. Hadde informasjonen kommet fra konkurrenten, ville det vært straffbart å ta i mot den. Men det blir ikke mindre konkurranseskadelig når informasjonen kommer via det offentlige.

Hvis det offentlige sprer konkurransesensitiv informasjon, er det det offentlige selv som i neste runde må betale mer. Offentlige innkjøpere har derfor et ansvar å opptre på en måte som ikke skader konkurransen. Dette betyr at offentlige innkjøpere må bli mindre slepphendte med deling av informasjon og ta jobben med å luke ut konkurransesensitiv informasjon fra tilbudene. Det er en dårlig ide å la konkurransen om offentlige kontrakter skje i full offentlighet.


Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 20. mars 2012

 

Sist endret: 20.03.2012