Lars Soergard 2017_2.jpg
Lars Sørgard, konkurransedirektør

Innlegg: Overraskende fra eksdirektør

Håkon Cosma Størdal angrer nå Ski Taxi-prosedyren sin som juridisk direktør i tilsynet. Han må ha glemt at både han og jeg mente samarbeidet ga negative økonomiske konsekvenser.

Håkon Cosma Størdal og Marie W. Haugland er i innlegg i DN 23. november kritisk til det de kaller Konkurransetilsynets skrivebordsjus og antyder at Konkurransetilsynet griper inn mot prosjektsamarbeid som ikke er skadelig for konkurransen.

Jeg er uenig, og det er direkte misvisende å kalle dette skrivebordsjus.

Konkurransetilsynet har i flere saker grepet inn mot ulovlig anbudssamarbeid, og noen av sakene er såkalte prosjektsamarbeid hvor to eller flere selskaper leverer et felles tilbud til en oppdragsgiver.

Hensikten med å utlyse et anbud er å stimulere til konkurranse. Hvis da to selskaper som hver for seg kunne gitt tilbud på den utlyste kontrakten velger å gå sammen, spenner de ben under hele ideen bak det å utlyse en anbudskonkurranse, og oppdragsgiver vil kunne ende opp med å måtte velge et dårligere tilbud.

Konkurranseloven er utformet slik at for noen typer adferd må det foretas en full virkningsanalyse for å kunne fastslå om det foreligger en overtredelse, mens for noen typer adferd som i seg selv fremstår som tilstrekkelig skadelig for konkurransen, er det ikke nødvendig å undersøke virkningene av samarbeidet.

Høyesterett kom i Ski Taxi-saken frem til at et anbudssamarbeid mellom potensielle konkurrenter, hvor aktørene innga felles tilbud og derigjennom fastsatte en felles pris, var i den siste kategorien, en såkalt formålsovertredelse.

Det er gode økonomiske argumenter for hvorfor denne typen samarbeid mellom konkurrenter er skadelig for konkurransen. Det er derfor bra at Høyesterett har slått fast at slike samarbeid er forbudt. Dommen er godt nytt for alle innkjøpere og forbrukere som ønsker å få best mulig tilbud i anbudskonkurranser.

Størdal angrer nå på at han som juridisk direktør i tilsynet var delaktig i argumentasjonen i vedtaket som i vår endte i Høyesterett. Han vil at tilsynet skal gripe inn mot anbuds- samarbeid som har negative konkurransemessige virkninger, tilsynelatende i motsetning til hva som har vært tilfelle tidligere. Ski Taxi-saken var i vedtaket vurdert som en formålsovertredelse, men i retten ble det i tillegg argumentert for at samarbeidet uansett skadet konkurransen.

Jeg deltok selv i retten som økonomisk ekspertvitne i to rettsrunder i denne saken. Det er derfor overraskende at Størdal, som prosederte saken for Konkurransetilsynet i tingretten, har glemt at vi, herunder både han og jeg, vitterlig mente at det samarbeidet hadde negative økonomiske konsekvenser.

Dette betyr ikke at det er slik at alt anbudssamarbeid er forbudt, slik Størdal og Haugland skaper inntrykk av. For det første er det slik at dersom ingen av de to kan levere anbud alene, er samarbeidet uproblematisk. For det andre er det slik at et samarbeid mellom konkurrenter som gir gevinster som kommer forbrukerne til gode, vil kunne være lovlig selv om samarbeidet som utgangspunkt var en formålsovertredelse.

Vi ønsker å gripe inn i tilfeller der det må forventes at adferden har negative konkurransemessige virkninger, slik tilfellet var i Ski Taxi-saken. Hvis vi blir oppmerksomme på et anbudssamarbeid mellom to konkurrenter, vil vi foreta en grundig vurdering av hvilken type samarbeid det er tale om, eksempelvis hvorvidt det i realiteten er tale om en form for konkurranse­skadelig prissamarbeid eller andre former for samarbeid, som forskning og utvikling eller produksjonssamarbeid.

Dersom vi mener at det er gode grunner til å tro at det er gevinster forbundet med samarbeidet som kommer forbrukerne til gode, vil vi ikke prioritere å forfølge en slik sak.

Videre er det feil å hevde at Konkurransetilsynet avviker fra rettspraksis i EU. Vår lov er for alle praktiske formål lik EU/EØS-lovgivningen på dette feltet. I saken som Størdal og Haugland refererer til, den såkalte Ski Taxi-saken, innhentet Høyesterett en uttalelse fra Efta-domstolen, for å sikre at Høyesterett fattet en beslutning som var i tråd med rettspraksis i EU/EØS.

Størdal og Haugland omtaler Intel-saken fra EU-domstolen og synes å indikere at Intel-dommen er et argument for å anbefale at en skal gå bort fra det de kaller den strenge praksisen hva angår anbudssamarbeid. Intel-saken har ingen overføringsverdi til saker vedrørende anbudssamarbeid, hverken i EU eller Norge. Den omhandler en helt annen type mulig overtredelse: misbruk fra en dominerende aktør.

Det er for øyeblikket heller ikke avklart hva som blir det endelige utfallet i Intel-saken, da EU-domstolen sendte dommen tilbake til underretten og man avventer underrettens fornyede behandling.

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 30. november 2017

Sist endret: